Magnesiumoksid: Fordeler, opptak og når det gir mening (2026)

Hva er magnesiumoksid?

Magnesiumoksid består av magnesium bundet til oksygen – det enkleste og rimeligste magnesiumsaltet som kan fremstilles. Det er en uorganisk form, noe som betyr at magnesiumet er bundet til et mineral fremfor en organisk forbindelse som sitronsyre (sitrat) eller glysin (glysinat). Denne kjemiske enkelheten er både formens største styrke og dens største svakhet.

Styrken ligger i at oksid inneholder mer elementært magnesium per gram enn noen annen form – omtrent 60 % etter vekt. En tablett med 400 mg magnesiumoksid inneholder dermed rundt 240 mg elementært magnesium. Ingen annen form oppnår en tilsvarende konsentrasjon i samme tablettstørrelse.

Svakheten er at oksid er nesten uløselig i vann. Det løser seg i svært liten grad opp i magesyre, og det som ikke løses opp, kan ikke tas opp gjennom tarmveggen. Studien til Firoz og Graber (2001, PMID 11794633) målte en fraksjonell absorpsjon på kun 4 %, noe som innebærer at 96 % av det elementære magnesiumet du svelger, passerer rett gjennom tarmen. Til sammenligning ble organiske former som klorid, laktat og aspartat absorbert med 9–11 % i samme studie, og sitrat ga 37 ganger høyere magnesiumutskillelse i urin enn oksid i en kryssoverstudie (Lindberg 1990).

At 96 % av magnesiumet forblir uabsorbert i tarmkanalen, er medisinsk sett ikke nødvendigvis bortkastet. Det trekker vann inn i tykktarmen via osmose, noe som gjør oksid til et effektivt avføringsmiddel. Dersom målet derimot er å heve magnesiumnivåene i kroppen, er dette den minst hensiktsmessige formen å velge.

Fordeler med magnesiumoksid: Hva dokumentasjonen faktisk viser

1. Forstoppelse (sterk evidens)

Det mest veldokumenterte bruksområdet for oksid er forstoppelse, der den lave absorpsjonen utgjør selve virkningsmekanismen. En randomisert, dobbeltblind, placebokontrollert studie fra 2019 av Mori et al. undersøkte magnesiumoksid hos pasienter med kronisk forstoppelse, og fant at behandlingen ga signifikant økt avføringsfrekvens og bedret konsistens sammenlignet med placebo (Mori 2019, J Neurogastroenterol Motil). Retningslinjene for kronisk forstoppelse fra American Gastroenterological Association (AGA) fra 2023 omtaler magnesiumoksid med en betinget anbefaling.

Dersom lindring av forstoppelse er hovedårsaken til at du tar magnesium, fungerer oksid. Det gjør imidlertid også magnesiumsitrat, som gir en mildere osmotisk effekt samtidig som en betydelig andel tas opp i blodet. Oksid virker svært kraftig, mens sitrat gir en mer moderat effekt.

2. Migreneprofylakse (moderat evidens)

Dette er et bruksområde der oksid har dokumentasjon som mangler for andre former: direkte evidens fra randomiserte kontrollerte studier med høye elementære doser. Flere studier har benyttet 400–600 mg elementært magnesium daglig (i form av oksid, da dette gir den nødvendige mengden elementært Mg i færrest mulig tabletter) til forebygging av migrene.

En randomisert, dobbeltblind kryssoverstudie av Köseoglu et al. sammenlignet 600 mg magnesiumoksid med natriumvalproat som migreneprofylakse uten aura, og observerte at oksid reduserte migreneanfallenes hyppighet, intensitet og varighet på linje med legemiddelet (Köseoglu et al., 2008). En systematisk oversiktsartikkel fra 2026 i Nutrients oppsummerte samlet evidens og konkluderte med at magnesiumtilskudd (ofte i form av oksid) har effekt ved migreneprofylakse via blokkering av NMDA-reseptorer og hemming av «cortical spreading depression».

American Academy of Neurology og American Headache Society gir magnesium en nivå B-anbefaling («sannsynligvis effektivt») for migreneprofylakse. Mange nevrologer som anbefaler magnesium mot migrene spesifiserer nettopp oksid, ettersom en dose på 400–600 mg elementært magnesium krever et uhåndterlig antall kapsler med andre forbindelser – for eksempel 8–12 kapsler med glysinat mot kun 2 tabletter med oksid.

Det finnes likevel et berettiget motargument: Dersom oksid bare absorberes med 4 %, kan migreneeffekten stamme fra den lille andelen som faktisk tas opp. En mer lettopptakelig form i lavere deklarert dose kan teoretisk gi samme effekt med færre mage-tarm-bivirkninger. Direkte sammenlignende studier mangler foreløpig, og inntil disse foreligger, er det for oksid evidensen er best dokumentert.

3. Halsbrann og sure oppstøt (bruk som antasidum)

Magnesiumoksid nøytraliserer magesyre og inngår som virkestoff i flere reseptfrie syrenøytraliserende midler (antasida). Dette er en etablert indikasjon, men representerer strengt tatt ikke en effekt av magnesium som kosttilskudd. Virkningen skyldes en kjemisk reaksjon mellom MgO og saltsyre (HCl) i magesekken, der det er forbindelsens baseegenskaper som utnyttes, ikke magnesiumopptaket til vevene.

Bivirkninger av magnesiumoksid

Bivirkningene av oksid er nesten utelukkende knyttet til mage-tarm-kanalen, og de forekommer hyppigere og er mer uttalt enn ved andre former for magnesiumtilskudd:

• Diaré: Den vanligste bivirkningen. Ettersom 96 % av magnesiumet forblir i tarmen, er den osmotiske effekten som trekker til seg væske kraftig. Mange opplever løs avføring ved standarddoser av oksid.
• Magesmerter, kramper og oppblåsthet: En direkte følge av væskeforskyvningen i tarmen.
• Kvalme: Særlig ved inntak på tom mage.
• Risiko for hypermagnesemi ved nedsatt nyrefunksjon: Dette gjelder alle former, men oksid trekkes særskilt frem i kasuistikker fordi det er den mest brukte formen i helseinstitusjoner. Pasienter med eGFR under 30 bør unngå magnesiumtilskudd uten medisinsk oppfølging (Mori & Suzuki 2021).

Den sammenlignende studien til Pajuelo 2024 bekreftet erfaringene fra praksis: Glysinat ga betydelig færre mage-tarm-plager enn sitrat, og begge de organiske formene viste overlegen tolerabilitet sammenlignet med oksid ved samtlige testede doser. Dersom du opplever fordøyelsesplager ved bruk av oksid, er det høyst sannsynlig selve forbindelsen som er årsaken.

Dosering av magnesiumoksid

Ved forstoppelse: 400–800 mg magnesiumoksid (240–480 mg elementært magnesium) daglig. Start med 400 mg og øk ved behov. Svelges med et fullt glass vann.

Ved migreneprofylakse: 400–600 mg elementært magnesium per dag, noe som tilsvarer omtrent 670–1000 mg magnesiumoksidforbindelse. Dette er en medisinsk behandlingsdose som bør avklares med nevrolog eller fastlege før oppstart.

Som generelt kosttilskudd: Anbefales ikke. Den lave absorpsjonsgraden på 4 % medfører stor risiko for mage-tarm-bivirkninger med minimal systemisk nytte. Velg heller glysinat eller sitrat.

Øvre inntaksgrense: Amerikanske helsemyndigheter (NIH) har satt en øvre grense for tilskudd (UL) på 350 mg elementært magnesium per dag. Doser for migreneprofylakse (400–600 mg elementært Mg) overskrider dette og krever medisinsk oppfølging.

Magnesiumoksid kontra glysinat: Den vesentlige forskjellen

Magnesiumoksid inneholder rundt 60 % elementært magnesium, men har en absorpsjonsgrad på kun ca. 4 %. En tablett på 400 mg gir dermed rundt 240 mg magnesium, hvorav bare cirka 10 mg tas opp i kroppen. Magnesiumglysinat inneholder rundt 14 % elementært magnesium med en absorpsjonsgrad på 20–25 %. En dose på 400 mg glysinat inneholder mindre på papiret, men gir høyere opptak i praksis. Oksid er billigere per tablett, mens glysinat gir mer faktisk absorbert magnesium per krone.

Dette er det viktigste poenget å forstå om magnesiumoksid, og varedeklarasjoner kan lett skape misforståelser. Det høye innholdet av elementært magnesium ser tiltalende ut på etiketten – for eksempel «400 mg magnesium» – men dette tallet angir hva som befinner seg i kapselen, ikke hva som faktisk når blodomløpet.

Hvorfor oksid krever magesyre (og hvem dette påvirker)

Magnesiumoksid har lav løselighet og er avhengig av magesyre for å omdannes til en absorberbar form. Dette gjør det uegnet for personer med redusert magesyreproduksjon – herunder eldre, personer som bruker protonpumpehemmere (PPI) eller H2-blokkere, samt personer med atrofisk gastritt. Kelaterte former som glysinat tas opp via aminosyretransportører og er i langt mindre grad avhengige av magesyre.

Dette er et viktig, men ofte oversett klinisk aspekt. Protonpumpehemmere hører til de hyppigst forskrevne legemidlene, og langvarig bruk er i seg selv assosiert med lavt magnesiumnivå. Å velge magnesiumoksid i en slik situasjon er uheldig: man tar formen som krever mest syre, i en mage som har minst av det. Dersom du bruker syrehemmende legemidler og ønsker å øke magnesiumstatusen, er en kelatert form det faglig mest rasjonelle valget.

Når magnesiumoksid er et riktig valg

Magnesiumoksid er formålstjenlig i tre spesifikke situasjoner: kortvarig lindring av forstoppelse, sporadisk syrenøytraliserende bruk, og migreneprofylakse der de kliniske studiene spesifikt har brukt oksid. Utover dette gjør den lave absorpsjonen formen uegnet til å korrigere magnesiummangel i kroppen – som ofte er formålet for de fleste som tar tilskudd.

Migrenebehandling er den best dokumenterte ikke-lakserende indikasjonen, nettopp fordi studiene ble utført med oksid. En studie i Headache undersøkte oralt magnesiumoksid som profylakse mot hyppig migrene hos barn (Wang et al., 2003), og en senere studie i Acta Neurologica Belgica sammenlignet magnesiumoksid mot natriumvalproat til forebygging av migrene (Karimi et al., 2021). Følger du en behandlingsprotokoll for migrene der oksid er spesifisert, bør du forholde deg til denne, da dokumentasjonen er knyttet til den spesifikke formen.

Risikoen for hypermagnesemi som sjelden nevnes

Fordi magnesiumoksid tas i høye doser mot forstoppelse og ofte brukes over lang tid av eldre, er det den magnesiumformen som oftest knyttes til hypermagnesemi – faretruende høye magnesiumnivåer i blodet. Kasuistikker beskriver alvorlige og fatale tilfeller, nesten utelukkende hos personer med nedsatt nyrefunksjon. Ved nedsatt nyrefunksjon utgjør magnesiumoksid i laksative doser en reell helserisiko.

Faglitteraturen dokumenterer dette tydelig. En artikkelserie i CEN Case Reports beskrev alvorlig hypermagnesemi utløst av inntak av magnesiumoksid (Yamaguchi et al., 2019), og en rapport i American Journal of the Medical Sciences omtalte et fatalt tilfelle av hypermagnesemi som følge av laksativabruk (Bokhari et al., 2018). En kasus-kontrollstudie fra 2023 i Magnesium Research fant en sammenheng mellom lav kreatininclearance, høyt magnesiuminntak og forhøyet serum-magnesium (Ishii et al., 2023), og forskning i Geriatrics & Gerontology International kartla forholdet mellom nyrefunksjon og serum-magnesium hos eldre pasienter (Horibata et al., 2016).

Mønsteret i disse rapportene er entydig: eldre pasienter med nedsatt nyrefunksjon som tar magnesiumoksid daglig som avføringsmiddel over lengre perioder. Friske nyrer skiller effektivt ut overflødig magnesium, og tilstanden er derfor sjelden i den generelle befolkningen – men eldre med treg mage er nettopp den gruppen som hyppigst blir anbefalt oksid mot kronisk forstoppelse.

Magnesiumoksid kontra sitrat

Dersom valget står mellom oksid og sitrat mot forstoppelse, er sitrat det beste valget for de fleste. Begge virker som osmotiske avføringsmidler, men sitrat løser seg bedre opp, absorberes i betydelig større grad systemisk og gir mindre ubehag i magen ved tilsvarende doser. Lindberg 1990 viste at sitrat økte magnesium i urinen 37 ganger mer enn oksid. Sitrat gir dermed lindring av forstoppelse i kombinasjon med reell tilførsel av magnesium, mens oksid primært gir lindring kombinert med diaré.

Det eneste unntaket er migreneprofylakse. Skal du innta 400–600 mg elementært magnesium fordelt på færrest mulig piller, gjør oksidets tetthet på 60 % at du trenger færre kapsler. Med sitrat (16 % elementært Mg) må du ta omtrent fire ganger så mange kapsler for å nå den samme dosen.

Prissammenligningen som endrer regnestykket

Magnesiumoksid fremstår som det rimeligste alternativet når man ser på prisen per kapsel. Regner man derimot prisen per milligram faktisk absorbert magnesium, reduseres prisforskjellen kraftig, og bildet snur ofte. En billig oksidkapsel som gir omtrent 10 mg absorbert magnesium gir ikke bedre verdi enn en glysinatkapsel som gir 12 mg, selv om glysinat koster det dobbelte per kapsel – i tillegg til at glysinat er vesentlig mer skånsomt for magen.

Gjør regnestykket basert på varedeklarasjonen fremfor å stole blindt på tallet på forsiden. Ta mengden oppgitt elementært magnesium per porsjon, multipliser med formens omtrentlige absorpsjonsgrad, og del prisen per porsjon på dette tallet. Resultatet – prisen per milligram absorbert virkestoff – er den eneste meningsfulle måten å sammenligne kostnaden mellom ulike magnesiumforbindelser på.

I tillegg kommer en indirekte kostnad som aldri fremgår på en etikett: tolerabilitet. Et kosttilskudd du slutter å ta fordi det gir magetrøbbel, har en reell nytteverdi på null. Bivirkninger fra magen ved bruk av oksid er den vanligste årsaken til at folk slutter helt med magnesiumtilskudd, i den tro at de «ikke tåler magnesium», mens det i realiteten er den spesifikke saltformen de reagerer på. Har du hatt en slik opplevelse med et rimelig oksidprodukt, er det verdt å teste en kelatert form.

Slik avslører du produkter der oksid skjules

Mange produkter som markedsføres som magnesiumblandinger av høy kvalitet, benytter oksid som et rimelig fyllstoff sammen med en liten mengde dyrere kelatert form. På ingredienslisten kan det stå «magnesium (som magnesiumbisglysinatkelat, magnesiumoksid)» uten at blandingsforholdet oppgis – noe som i praksis ofte betyr at mesteparten av det elementære magnesiumet stammer fra oksidet.

Denne praksisen er utbredt. Fordi oksid inneholder 60 % elementært magnesium og er svært rimelig, kan en produsent oppnå et deklarert innhold på for eksempel «400 mg magnesium» ved å bruke hovedsakelig oksid sammen med en symbolsk mengde bisglysinat. Du ender da opp med å betale for et kelat, men får effekten til et oksid.

Hvem som bør unngå magnesiumoksid helt

Unngå magnesiumoksid dersom du har nedsatt nyrefunksjon, er eldre og tar det daglig som avføringsmiddel, bruker syrehemmende medisiner eller tidligere har opplevd fordøyelsesbesvær av tilskuddet. I disse tilfellene er nytte-risiko-balansen ugunstig – enten fordi opptaket hemmes ytterligere, eller fordi opphopning av magnesium i kroppen representerer en reell helserisiko.

• Kronisk nyresykdom eller redusert eGFR: Tilfellene av hypermagnesemi i litteraturen gjelder nesten utelukkende denne pasientgruppen. Bruk ikke oksid i avførende doser uten legetilsyn.
• Langvarig daglig bruk som avføringsmiddel hos eldre: Dette er den typiske pasientprofilen i de publiserte alvorlige og fatale tilfellene. Kronisk forstoppelse krever medisinsk utredning, ikke langvarig egenbehandling med osmotiske laksantia.
• Bruk av PPI eller H2-blokkere: Redusert magesyre gjør at det dårlige opptaket av oksid forringes ytterligere.
• Tidligere mage-tarm-plager av magnesium: Oksid er den formen som hyppigst utløser slike plager. Løsningen er å bytte form, ikke nødvendigvis å slutte med magnesium.

For personer med normal nyrefunksjon som har et klart formål – som kortvarig lindring av treg mage eller en spesifikk protokoll mot migrene – er magnesiumoksid et rimelig og velkjent alternativ. Problemet oppstår når det selges og brukes til et formål det ikke egner seg til: å heve kroppens magnesiumstatus.

Hjelper magnesiumoksid mot søvnproblemer?

En tidlig studie (Abbasi 2012, PMID 23853635) undersøkte 500 mg magnesiumoksid hos eldre pasienter med insomni og rapporterte forbedringer i søvntid og søvnkvalitet. Denne ene studien siteres ofte til støtte for oksid mot søvnvansker, men den har metodiske begrensninger: et lite utvalg, utelukkende eldre deltakere og ingen sammenligning med andre magnesiumformer.

Til sammenligning viste en RCT av Schuster (2025) at 250 mg glysinat ga signifikant bedring på PSQI-skårer hos friske voksne, med en tydeligere virkningsmekanisme. Glysin virker direkte på NMDA-reseptorer og GABA-baner i sentralnervesystemet. Den lave absorpsjonen til oksid gjør at svært lite magnesium når hjernen, og mageplagene formen kan gi kan tvert imot forstyrre nattesøvnen. Dersom målet er bedre søvn, er glysinat eller treonat vesentlig bedre alternativer.

Hva dokumentasjonen ikke støtter

Det er viktig å være tydelig på hva oksid ikke bør brukes til, ettersom den lave prisen fører til at mange kjøper det på feil premisser:

• Behandling av magnesiummangel: Med en absorpsjon på 4 % er oksid den tregeste og minst effektive måten å gjenopprette kroppens magnesiumnivåer på. Har legen påvist magnesiummangel, bør du be om sitrat eller glysinat.
• Lindring av angst eller stress: Magnesium må nå hjernen og nervesystemet for å utøve denne effekten. Det meste av oksidet du svelger forblir i tykktarmen.
• Muskelkramper: Muskelavslapping styres av intracellulært magnesium i muskelvevet. Oksid øker ikke de intracellulære nivåene på en pålitelig måte.
• Hjerte- og karhelse: Metaanalyser på blodtrykk (Argeros 2025, 38 RCT-er) viser at magnesiumtilskudd reduserer systolisk blodtrykk med ~2,8 mmHg, men dette forutsetter at magnesiumet tas opp i blodbanen, ikke at det forblir i tarmen.

Vår vurdering: Hvorfor vi unngår oksid

Vi utviklet vårt magnesiumglysinat nettopp fordi oksid er formen flest benytter, og den skuffer mange. Forløpet er ofte det samme: Man kjøper et produkt der etiketten lover «400 mg magnesium», opplever diaré etter to ukers bruk og konkluderer feilaktig med at «magnesiumtilskudd ikke fungerer for meg». Produktet virket nøyaktig slik kjemien tilsier – det var formen som var feilvalgt.

Dersom målet utelukkende er sporadisk lindring av treg mage, oppfyller oksid denne funksjonen. Ønsker du derimot støtte til søvn, stressmestring, muskelrestitusjon eller generell optimalisering av magnesiumnivåene, leverer glysinat magnesiumet dit kroppen trenger det, samtidig som magen skånes.

Ofte stilte spørsmål

Hva er magnesiumoksid godt for?

To indikasjoner har solid vitenskapelig støtte: lindring av forstoppelse (som et kraftig osmotisk laksans) og migreneprofylakse i doser på 400–600 mg/dag. Det fungerer også syrenøytraliserende ved halsbrann. For søvn, stress, muskelkramper eller generell gjenoppretting av magnesiumstatus er mer lettopptakelige former som glysinat eller sitrat vesentlig mer effektive.

Hva brukes magnesiumoksid 400 mg til?

En tablett med 400 mg magnesiumoksid (tilgjengelig som tabletter, kapsler eller pulver) gir omtrent 240 mg elementært magnesium. Vanlige bruksområder er lindring av treg mage og forebygging av migrene. Ved migrene anbefaler enkelte nevrologer 400–600 mg elementært magnesium (670–1000 mg oksidforbindelse) daglig. Ved slike doser er magebivirkninger vanlige. Hos kvinner kan denne dosen være aktuell ved migrene (som rammer kvinner tre ganger hyppigere enn menn) og ved forbigående treg mage i forbindelse med hormonelle svingninger.

Gir magnesiumoksid diaré?

Ja, svært ofte. Ettersom 96 % av magnesiumet ikke tas opp, blir det værende i tarmen der det trekker til seg vann via osmose. Dette er den samme mekanismen som gjør stoffet effektivt som avføringsmiddel. Opplever du plagsom diaré, vil et bytte til glysinat som regel fjerne problemet.

Er magnesiumoksid bra for søvn?

Dokumentasjonen er svak. En liten studie på eldre viste noe bedring i søvnmønsteret, men absorpsjonsgraden på 4 % innebærer at minimalt med magnesium når hjernen. Magnesiumglysinat og L-treonat har langt sterkere evidens og en mer plausibel virkningsmekanisme for søvnstøtte.

Hva er forskjellen mellom magnesiumoksid og magnesiumglysinat?

Oksid er rimelig og har et høyt innhold av elementært magnesium (60 %), men absorberes dårlig (~4 %) og gir hyppig bivirkninger fra magen. Glysinat er mer kostbart og har en lavere andel elementært magnesium (14 %), men tas opp 5–7 ganger bedre og er den mest skånsomme formen for fordøyelsen. Med unntak av laksativ bruk og spesifikke høydoseprotokoller for migrene, er glysinat det overlegne valget.

Magnesiumoksid kontra sitrat: Hvilken form er best?

Sitrat er et bedre valg for nesten alle formål. Det absorberes i langt større grad (37 ganger mer i kryssoverstudien til Lindberg 1990), gir en mildere avførende effekt og bidrar med reell magnesiumtilførsel til vevene. Oksidets eneste fordel er det høye elementære innholdet per tablett, noe som primært har betydning ved migreneprotokoller som krever store doser.

Er magnesiumoksid sunt?

Det avhenger av formålet. Som kortvarig lindring ved forstoppelse eller til migreneforebygging i samråd med lege, kan det være nyttig. For generell helse, søvn, stressmestring eller korrigering av mangeltilstander er det lite hensiktsmessig, da andre former gir bedre opptak og færre bivirkninger.

Kan magnesiumoksid hjelpe mot migrene?

Ja. Flere randomiserte kontrollerte studier støtter bruk av 400–600 mg elementært magnesium til migreneprofylakse, og de fleste har benyttet oksid. AAN gir magnesium en nivå B-anbefaling for migreneforebygging. Hvis nevrologen din anbefaler magnesium mot migrene, er oksid i denne doseringen evidensbasert. Vær imidlertid forberedt på mulige magebivirkninger, og vurder å fordele inntaket utover dagen.

Hvilke bivirkninger har magnesiumoksid?

Diaré (vanligst), magesmerter, oppblåsthet og kvalme. Disse plagene er doseavhengige og skyldes den osmotiske effekten av uabsorbert magnesium i tarmen. Hypermagnesemi er sjeldent, men utgjør en reell risiko ved nedsatt nyrefunksjon. Inntak av oksid bør skilles fra tetrasykliner, fluorokinoloner og bisfosfonater med minst to timers mellomrom.

Magnesiumoksid mot forstoppelse: Hva er riktig dosering?

Start med 400 mg magnesiumoksid (240 mg elementært magnesium) daglig sammen med et fullt glass vann, og øk til 800 mg ved behov. De fleste opplever avføringseffekt innen 6–12 timer. Ved kronisk forstoppelse benyttet studien til Mori 2019 tilsvarende doser med gode resultater. Langvarig bruk bør alltid skje i samråd med lege.

Hva er effekten av magnesiumoksid ved nevropati?

Det foreligger lite dokumentasjon på bruk av akkurat magnesiumoksid ved nevropati. En mindre studie undersøkte magnesiumsitrat (ikke oksid) hos pasienter med diabetisk nevropati og fant en viss bedring av symptomene. Oksidets lave biotilgjengelighet gjør det lite egnet ved nevropati, der det er nivået av intracellulært magnesium i nervevevet som har betydning. Mer lettopptakelige former er et mer rasjonelt valg for denne indikasjonen.

Referanser

1. Firoz M, Graber M. Bioavailability of US commercial magnesium preparations. Magnes Res. 2001;14(4):257-262. PubMed
2. Lindberg JS, Zobitz MM, Poindexter JR, Pak CY. Magnesium bioavailability from magnesium citrate and magnesium oxide. J Am Coll Nutr. 1990;9(1):48-55. PubMed
3. Pajuelo D, et al. Comparative Clinical Study on Magnesium Absorption and Side Effects After Oral Intake of Microencapsulated Magnesium. Nutrients. 2024;17(1):45. PubMed
4. Mori S, Tomita T, Fujimura K, et al. A Randomized Double-blind Placebo-controlled Trial on the Effect of Magnesium Oxide in Patients With Chronic Constipation. J Neurogastroenterol Motil. 2019;25(4):563-575. PubMed
5. Mori H, Tack J, Suzuki H. Magnesium Oxide in Constipation. Nutrients. 2021;13(2):421. PubMed
6. Köseoglu E, Talaslioglu A, Gönül AS, Kula M. The effects of magnesium prophylaxis in migraine without aura. Magnesium Research. 2008;21(2):101-108. PubMed
7. Maier JA, Pickering G, Giacomoni E, et al. Headaches and Magnesium: Mechanisms, Bioavailability, Therapeutic Efficacy and Potential Advantage of Magnesium Pidolate. Nutrients. 2020;12(9):2660. PubMed
8. Abbasi B, Kimiagar M, Sadeghniiat K, et al. The effect of magnesium supplementation on primary insomnia in elderly: A double-blind placebo-controlled clinical trial. J Res Med Sci. 2012;17(12):1161-1169. PubMed
9. Argeros Z, Xu X, Bhandari B, et al. Magnesium Supplementation and Blood Pressure: A Systematic Review and Meta-Analysis of Randomized Controlled Trials. Hypertension. 2025;82(11):1844-1856. PubMed
10. National Institutes of Health. Magnesium, Fact Sheet for Health Professionals. NIH ODS
11. Wang F, et al. Oral magnesium oxide prophylaxis of frequent migrainous headache in children: a randomized, double-blind, placebo-controlled trial. Headache. 2003. PubMed
12. Karimi N, et al. The efficacy of magnesium oxide and sodium valproate in prevention of migraine attack: a randomized clinical trial. Acta Neurologica Belgica. 2021. PubMed
13. Yamaguchi H, et al. Severe hypermagnesemia induced by magnesium oxide ingestion: a case series. CEN Case Reports. 2019. PubMed
14. Bokhari SR, et al. Fatal Hypermagnesemia Due to Laxative Use. The American Journal of the Medical Sciences. 2018. PubMed
15. Ishii H, et al. A case-control study showing low creatinine clearance and high magnesium intake as risk factors for hypermagnesemia. Magnesium Research. 2023. PubMed
16. Horibata K, et al. Relationship between renal function and serum magnesium concentration in elderly outpatients treated with magnesium oxide. Geriatrics & Gerontology International. 2016. PubMed
17. Walker AF, et al. Mg citrate found more bioavailable than other Mg preparations in a randomised, double-blind study. Magnesium Research. 2003. PubMed

Relaterte artikler

• Fordeler med magnesium: 7 vitenskapelig dokumenterte grunner til å ta tilskudd
• Magnesiumglysinat vs. oksid vs. treonat
• Magnesiumsitrat: Fordeler, bivirkninger og doseringsveiledning
• Beste magnesium for søvn: Glysinat vs. treonat
• Bivirkninger av magnesiumglysinat: Dette bør du vite
• Magnesiumrik mat: De 20 beste kildene i kostholdet